Elverumsfullmakten

Elverumsfullmakten var et historisk vedtak i Stortinget 9. april 1940 som ga regjeringen Nygaardsvold fullmakt til å ivareta landets interesser og ta avgjørelser på Stortingets vegne under den tyske okkupasjonen. Vedtaket ble gjort under Stortingets siste møte før flukten, på Elverum folkehøgskole sent på kvelden. Fullmakten sikret det rettslige grunnlaget for at Kongen og regjeringen kunne fungere som en lovlig norsk statsmakt fra eksil i London gjennom hele andre verdenskrig.

Bakgrunn
Det tyske angrepet på Norge tidlig om morgenen 9. april tvang Stortinget og regjeringen til å flykte fra Oslo. De forflyttet seg via Hamar til Elverum, hvor de kunne holde et siste møte før situasjonen gjorde videre parlamentarisk virksomhet umulig.

Formål
Siden Stortinget ikke lenger kunne samles, måtte regjeringen få myndighet til å lede landet, fatte beslutninger og administrere krigsinnsatsen på egen hånd. Fullmakten ga regjeringen den nødvendige handlingsfriheten til å sikre Norges interesser i en ekstremt presset situasjon.

Innhold
Regjeringen fikk en generell fullmakt til å treffe tiltak og avgjørelser som var nødvendige for å ivareta landets sikkerhet og politiske selvstendighet. Fullmakten skulle gjelde frem til Stortinget igjen kunne tre sammen på normal måte.

Historisk betydning
Elverumsfullmakten regnes som et av de viktigste dokumentene i moderne norsk historie. Den hindret at den norske statsmakten kollapset juridisk under okkupasjonen. Fullmakten ga legitimitet til motstandskampen, sikret kontinuitet i den norske statsledelsen og svekket Vidkun Quislings forsøk på å ta makten gjennom sitt kuppforsøk samme dag.