Ragnar Skancke

Ragnar Sigvald Skancke var norsk ingeniør, professor i svakstrømsteknikk ved Norges tekniske høgskole og medlem av Det Norske Videnskaps‑Akademi. Som politiker for Nasjonal Samling spilte han en sentral rolle i Quisling‑regimet under den tyske okkupasjonen av Norge. Han var den siste personen som ble dømt til døden og henrettet i det norske landssvikoppgjøret.

Bakgrunn og akademisk karriere

Skancke var sønn av Johan Skancke, tidligere ordfører i Ås. Som ung ingeniør markerte han seg som en pioner innen radarforskning, og han fikk tidlig en fremtredende posisjon i norsk teknologisk utvikling. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1933 og ble en viktig organisator i partiet som fylkesfører i Sør‑Trøndelag.

I 1937 representerte han NTH ved universitetet i Göttingens 200‑årsjubileum, et arrangement sterkt preget av nazistisk propaganda, med Heinrich Himmler til stede og SS‑uniformerte studenter i prosesjonen.

Politisk virksomhet under okkupasjonen

Etter den tyske invasjonen i 1940 ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i Quislings første regjering. Da Josef Terboven innførte kommissariske statsråder, ble Skancke en av dem. Fra 1942 til 1945 var han kirke‑ og undervisningsminister i Quislings nasjonale regjering.

Som minister var han en av Quislings mest lojale støttespillere. Han forsøkte å ensrette kirken og undervisningsvesenet, og innkalte i september 1941 alle universitetsansatte og studenter til et tvungent møte der rektor og Kollegiet ble avsatt. Studentenes representanter ble kort tid etter kastet. Skancke var likevel uenig i deportasjonen av norske lærere til Finnmark, som han mente var et feilgrep.

Landssvikoppgjøret

Etter frigjøringen ble Skancke stilt for retten. Den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden for landssvik. Høyesterett opprettholdt dommen 27. mars 1947. Under ankesaken ble den såkalte «Trondheimsavtalen» fra 1940 – en betingelsesløs kapitulasjonsavtale – for første gang dokumentert i rettsoppgjøret. Avtalen hadde vært kjent for den norske eksilregjeringen i London, men ble senere benektet av sentrale politikere. Skanckes påminnelse om avtalen kan ha bidratt til at dødsdommen ble opprettholdt.

I årene etter dommen endret stemningen i rettsoppgjøret seg, og det kom sterke krav om benådning. Prester, lærere og andre samfunnsaktører signerte opprop. Regjeringen avslo likevel alle søknader, og kong Haakon var også avvisende. Argumentet var at en benådning av Skancke ville åpne for benådning av alle dødsdømte.

Henrettelsen

Skancke satt over tre år i ventecelle før henrettelsen ble gjennomført på Akershus festning 28. august 1948. Han var 57 år gammel og den siste av 26 dødsdømte som ble henrettet i Norge etter krigen. Henrettelsen var sterkt omstridt, ettersom Skancke ikke hadde deltatt i mishandling eller drap, og hadde motsatt seg enkelte av de mest brutale tiltakene i Quisling‑regimet.

Eksekusjonspelotongen skal ha hatt store kvaler, og justisminister O. C. Gundersen ble oppfordret til å møte opp på retterstedet for å sikre at dommen ble fullbyrdet. Skancke ble skutt, og fikk nådeskudd da han fortsatt viste livstegn.

Siste brev

I sine avskjedsbrev uttrykte Skancke takknemlighet overfor familie og venner, og en tro på at historien ville dømme ham annerledes enn samtiden. Brevene viser en mann som opplevde henrettelsen som urettferdig, men som møtte døden med ro og religiøs overbevisning.

Avskrift av Ragnar Skanckes siste brev til vennen Arnt Taasen Torp, også han på dødscelle[16] – brevet er datert 27. august 1948, dagen før henrettelsen:

Kjære Arnt!
Da vi skiltes idag, så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det kunne skje. Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening.
Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje. Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves. Historiens dom er ikke alltid samtidens dom.
Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt. Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste. I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære Arnt for ditt gode vennskap og hjertelag.
Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden.
En siste hjertelig hilsen fra R. Skancke (sign.)