Olav V

Olav V under andre verdenskrigAngrepet på Norge og flukten nordover

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, befant kronprins Olav seg i Oslo sammen med kong Haakon og regjeringen. Olav hadde omfattende militær utdanning og var en av de best skolerte offiserene i landet, med bred erfaring fra norske militærøvelser og kontakt med allierte ledere før krigen. Dette gjorde ham til en sentral rådgiver i de dramatiske dagene etter invasjonen.

Kongefamilien og regjeringen forlot Oslo samme morgen og dro til Hamar og Elverum, der de avviste det tyske ultimatumet. Kronprinsesse Märtha og barna ble sendt til Sverige, mens kongen og kronprinsen fortsatte nordover via Gudbrandsdalen og Åndalsnes til Molde. Under et tysk bombeangrep søkte de tilflukt under den senere så berømte «Kongebjørka».

Molde ble lagt i ruiner av luftangrep, og 29. april ble kongen og kronprinsen evakuert av britisk marine til Tromsø. Etter ytterligere tyske framrykninger ble de 7. juni 1940 fraktet til Storbritannia. Norske styrker kapitulerte samme dag. Kronprinsesse Märtha og barna ble i august 1940 evakuert til USA, der de bodde hos president Roosevelt før de fikk eget hjem.

Eksil og arbeid for den norske motstanden

I Storbritannia fortsatte Olav som militær rådgiver for eksilregjeringen og sin far. Han ønsket opprinnelig å bli igjen i Norge, men regjeringen avviste dette av hensyn til hans sikkerhet og den symbolske betydningen av kongehuset i eksil.

Kongen og kronprinsen bodde først i London, men flyttet i september 1940 til Bowdown House i Berkshire på grunn av den intensive bombingen av hovedstaden. I 1942 flyttet de til et hus ved Windsor Great Park. Olav opprettholdt tett kontakt med norske og allierte styrker og besøkte enheter i Storbritannia, Canada og USA.

Forsvarssjef i eksil

Den 30. juni 1944 ble Olav utnevnt til forsvarssjef i eksil. Utnevnelsen var både praktisk og symbolsk: den skulle styrke samholdet mellom ulike fraksjoner i Hjemmefronten og gi den norske overkommandoen større tyngde. Wilhelm Hansteen, som hadde vært forsvarssjef, ble nestkommanderende med vide fullmakter.

Olav deltok også i et regjeringsoppnevnt utvalg som forberedte frigjøringen av Norge. Det ble diskutert om han skulle lede de allierte styrkene som skulle gå inn i landet, men dette ble avvist av de allierte. Rollen som forsvarssjef ble derfor hans viktigste militære oppgave i krigens sluttfase.

Frigjøringen og hjemkomsten8.mai 1945 talte Olav til det norske folk over radio og kunngjorde at Tyskland hadde kapitulert, og at en alliert styrke ville komme til Norge for å gjennomføre kapitulasjonsbestemmelsene. Hjemmefrontens ledelse skulle midlertidig stå for den sivile administrasjonen på vegne av regjeringen.

Den 13. mai 1945 vendte Olav tilbake til Oslo med HMS Devonshire. Han ble møtt av enorme folkemengder og kjørte i åpen bil fra kaia til slottet, som var sterkt skadet etter fem år med okkupasjon. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon kom hjem 7. juni.

Utmerkelser og ettermæle

Olav ble etter krigen en av Nord-Europas høyest dekorerte militære ledere. Han mottok blant annet det norske Krigskorset, den amerikanske Legion of Merit, den franske Médaille Militaire og utmerkelser fra flere europeiske land – en internasjonal anerkjennelse av hans innsats i kampen mot Nazi-Tyskland.