Hans Jakob Skaar Pedersen

Hans Jakob Skaar Pedersen var norsk jurist og sjef for Statspolitiets avdeling i Stavanger under den tyske okkupasjonen. Han ble etter krigen dømt til døden for grov mishandling og tortur av fanger, og henrettet på Sverresborg festning i 1946.

Bakgrunn

Pedersen ble født i Stavanger som sønn av apoteker Henrik Bernhard Petersen og Tyri Josefine. Familien flyttet flere ganger i hans oppvekst. Etter handelsgymnaset arbeidet han på sakførerkontor i Florø, men ble etter hvert arbeidsledig. Han utviklet en sterk politisk bitterhet og mente at demokratiet hadde «spilt fallitt». Under tjeneste på Den norske Amerikalinje kom han i kontakt med tyske nasjonalsosialister som overbeviste ham om at Vesten måtte stå samlet mot bolsjevismen. Da han gikk i land i Egersund, meldte han seg inn i Nasjonal Samling i 1934. Hele familien fulgte etter, og faren meldte seg inn kort etter invasjonen i 1940.

Tidlige verv under okkupasjonen

Pedersen tok juridisk embetseksamen våren 1941 og ble dommerfullmektig i Torridal. I januar 1942 ble han konstituert som lensmann i Avaldsnes og ordfører i Kopervik og Stangeland. Han var også gruppefører for NS, men var det eneste medlem på stedet. Flere vitner etter krigen beskrev at Pedersen i denne perioden forsøkte å dempe tyskernes opptreden og hjalp lokalbefolkningen i enkelte saker. Han bidro blant annet til å få en mann løslatt etter å ha hjulpet en rømt russisk fange, og han hjalp Fanny Wathne da hun ble rammet av jødeforfølgelsene i 1942.

Sjef for Statspolitiet i Stavanger

Sommeren 1943 ble Pedersen utnevnt til inspektør og leder for Statspolitiets Stavanger‑avdeling, etter John Georg Ekerholt. Ifølge Eirik Veums dokumentasjon var Pedersen langt mer villig til å bruke tortur enn sin forgjenger. Under hans ledelse ble flere fanger mishandlet grovt i kjelleren i Eiganesveien 17, der Statspolitiet holdt til. Pedersen deltok selv i brutale forhør, blant annet mot Thor Kluge, Einar Sundfør Årstad og Udmund Tufte. Han slo også fangen Sverre Vesterhus gjentatte ganger.

Rogaland var et prioritert område for Gestapo, og mot slutten av krigen økte motstandsaktiviteten. Etter likvideringen av statspolitimannen Leonard Wickstrøm i desember 1944 mottok Pedersen trusselbrev og små likkister i posten, og han gikk alltid bevæpnet. Han mente at en liste utarbeidet av SS‑Obersturmbannführer Friedrich Wilhelm Heinrich Wilkens var en planlagt likvidasjonsliste over ledende borgere i Stavanger.

Slutten på okkupasjonen

Da Tyskland kapitulerte i mai 1945, var situasjonen kaotisk i Eiganesveien 17. Tyske tjenestemenn var beruset, og SS‑mannen Arnold Höllscher forsøkte å drepe fangene i kjelleren med maskinpistol. Norske vakter hindret dette. Pedersen samlet inn avdelingens våpen, låste dem inn og ga ordre om overgivelse. Deretter ringte han politifullmektig Christian Benneche og ba om å bli arrestert.

Rettssaken og henrettelsen

Pedersen satt først i fengsel i Lagårdsveien og senere ved Torget. Under rettssaken hevdet han at han hadde deltatt i mishandling for å forhindre tyske likvidasjonsplaner og beskytte uskyldige. Høyesterett avviste forklaringen. Bare én dommer, Edvin Alten, stemte mot dødsstraff. Pedersen ble henrettet ved skyting på Sverresborg festning tidlig om morgenen 5. oktober 1946.

Ettermæle

Familien forsøkte i 1956 å få saken gjenopptatt, men begjæringen ble forkastet. Søsteren Åsta Lie uttrykte sin sorg i diktsamlingen Bitter T (1979), der hun skrev om familiens opplevelse av dommen. Hun tok senere sitt eget liv. En av Pedersens underordnede, Holger Tou, som også deltok i tortur, ble henrettet året etter.