Axel Stang

Axel Stang var norsk godseier og politiker for Nasjonal Samling (NS). Under den tyske okkupasjonen var han kommissarisk statsråd fra september 1940 og sjef for Arbeidstjeneste- og Idrettsdepartementet fra september 1941 til frigjøringen. Han arbeidet for nazifisering av norsk ungdom og deltok som frivillig i fortsettelseskrigen i Finland i 1941. Etter krigen ble han dømt til livsvarig tvangsarbeid og en erstatning på 2 millioner kroner. Han ble benådet i 1956.

Bakgrunn

Stang vokste opp på farens skogeiendom Flaten i Rømskog og i Kristiania. Han tok examen artium ved Frogner gymnas i 1922. På 1930‑tallet drev han sammen med sin bror Thomas familiens store eiendommer i Aurskog, Nes og Sør‑Odal, der han innførte nye driftsmetoder og ble kjent for omsorg for skogs- og jordbruksfamiliene i området.

Stang sluttet seg til Nasjonal Samling allerede i 1933, samme år som partiet ble stiftet. Han hadde få politiske verv, bortsett fra en kort periode som kretsfører i Glåmdalen i 1935–1936.

Inn i rikspolitikken

juni 1940 ble Stang uventet lansert av tyskerne som kandidat til det planlagte Riksrådet, som sjef for et nytt departement for arbeidstjeneste og idrett. Hvor ideen kom fra er uklart, men trolig ble han foreslått av direktør Fridtjof Heyerdahl, en nær venn av familien. Stang var politisk uerfaren og uten høyere utdanning, men ble sett som en «hvit» og sosialt respektabel person som kunne gi okkupasjonsmakten innpass i Norge. Han hadde også forbindelser til kongehuset gjennom sin mor.

Stang oppfattet at både Quisling og Stortingets forhandlere aksepterte hans kandidatur, uten å forstå det politiske spillet som pågikk. Da riksrådsforhandlingene brøt sammen og Reichskommissar Josef Terboven 25. september 1940 selv utpekte de kommissariske statsrådene, ble Stang en av dem. Han fikk ansvar for idrett, ungdomsarbeid og arbeidstjeneste – områder som raskt ble konfliktfylte.

Statsråd og konflikter

Stangs tid som statsråd ble preget av omfattende motstand:

Idretten brøt med departementet allerede høsten 1940, noe som utløste den langvarige idrettsfronten.

I 1942 ble loven om obligatorisk ungdomstjeneste i NS vedtatt etter press fra tyske rådgivere. Stang trodde han kunne gjennomføre den med «lempe», men loven utløste den største bølgen av sivil motstand under okkupasjonen.

Arbeidstjenesten (AT) var en stor institusjon som utskrev ungdom til samfunnsnyttig arbeid. Stang fremhevet dens idealistiske sider, men var klar over at både tyskere og NS‑folk ønsket å bruke AT politisk og som rekrutteringsgrunnlag for østfronten.

Stang mente selv at han som statsråd forsøkte å beskytte norske interesser mot tysk press, men hans tiltak bidro til omfattende uro i samfunnet.

Landssvikoppgjøret

Under rettssaken i 1945 hevdet Stang at han ikke hadde bistått fienden og at han ikke følte skyld. Han innrømmet derimot at han hadde vært for svak til å stå imot tysk press. Han viste også til sin deltakelse i Finlands krig mot Sovjetunionen i 1941 som uttrykk for personlig mot.

Påtalemyndigheten vurderte først dødsstraff, men endret påstanden til livsvarig tvangsarbeid. Lagmann Erik Solem dømte Stang til livstid og 1,5 millioner kroner i erstatning. Høyesterett økte erstatningsbeløpet til 2 millioner kroner, og et mindretall stemte for dødsstraff. At Stang hadde hjulpet flere nordmenn ut av tysk fengsel ble bemerket, men ikke regnet som formildende.

Senere liv

Stang ble benådet i 1956. Han levde resten av livet tilbaketrukket på familiens eiendom i Rømskog sammen med sin kone og tre barn, alle født under krigen.