Albert Viljam Hagelin

Albert Viljam Hagelin (1881–1946) var norsk forretningsmann og politiker for Nasjonal Samling. Han satt som kommissarisk statsråd og innenriksminister i Quislings regime fra 1940 til 1944. Etter krigen ble han dømt til døden i landssvikoppgjøret og henrettet i 1946.

Bakgrunn og år i Tyskland

Hagelin ble født i Oslo. Faren, gullsmed Harald Joachim Hagelin, døde da Albert var ni år. Moren, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer, var av dansk‑jødisk herkomst. Han var bror av fabrikkeier og Høyre‑politiker Robert Hagelin og svoger til Kjeld Stub Irgens.

Rundt 1900 forlot Hagelin Norge for å studere arkitektur ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han oppmuntret av Nina Grieg til å satse på musikk, og han skal ha sunget operaroller i Berlin og Dresden. Han bodde i utlandet i over 40 år, hovedsakelig i Dresden. I Bremen giftet han seg med en innehaverske av et importfirma og bygde opp en betydelig formue gjennom handel, børsspekulasjoner, kunsthandel og hotellvirksomhet. På 1930‑tallet bodde han i Loschwitz utenfor Dresden.

Etter konens død i 1935 reiste Hagelin på rundtur i Norge og oppsøkte Vidkun Quisling i Oslo. Kort tid etter meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Samme år giftet han seg med sin avdøde kones kusine, Gertrud Gudrun Eckstein.

I 1939 forsøkte Hagelin å skaffe tysk finansiering til NS‑avisen Fritt Folk. Gjennom tennisklubben i Dresden kjente han Hermann Görings nevø Herbert Göring, noe som ga ham kontakt med tyske toppledere. Forsøket mislyktes, men Hagelin knyttet bånd til blant andre storadmiral Erich Raeder og Alfred Rosenberg. Quisling besøkte Hagelin i Tyskland sommeren 1939, og Hagelins nettverk sørget for at Quisling fikk audiens hos Hitler 14. og 18. desember samme år.

Rollen under okkupasjonen

Hagelin kom tilbake til Norge i desember 1939. Da Quisling gjennomførte sitt kupp 9. april 1940, ble Hagelin utpekt til handels‑ og forsyningsminister. Senere ble han fylkesfører for Oslo og Akershus og partiets nestfører, og fungerte som Quislings stedfortreder mens NS‑føreren oppholdt seg i Tyskland.

Høsten 1940 ble Hagelin sjef for det nyopprettede Innenriksdepartementet under Josef Terbovens kommissariske styre. Han fikk ansvar for nazifiseringen av kommunene, NS‑overtakelsen av organisasjonslivet og omlegging av offentlig forvaltning. Juristen Thorleif Dahl ble departementsråd. Hagelin forsøkte også å påvirke Quisling til å få til en fredsavtale med Tyskland.

Etter hvert ble samarbeidet med tyskerne vanskeligere. Hagelin motsatte seg arrestasjonen og deportasjonen av norske jøder og ønsket at jødesaker skulle administreres av Innenriksdepartementet. Terboven gjorde det klart at Norges stilling ville styrkes om Hagelin forsvant.

Rykter om at Hagelin var av jødisk avstamning og korrupt spredte seg i NS. Quisling igangsatte etterforskning, som frikjente Hagelin, men han ble likevel presset ut av sine verv høsten 1944 etter å ha nektet å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Resten av okkupasjonstiden levde han tilbaketrukket på Bygdøy.

Landssvikoppgjøret

I rettssaken i Oslo i november 1945 hevdet Hagelin hukommelsessvikt. Kona forsøkte å ta på seg skyld ved å forklare at det var hun som var nasjonalsosialisten, men retten fant ingen formildende omstendigheter. Hagelin ble dømt til døden, og Høyesterett stadfestet dommen i mai 1946. Henrettelsen ble gjennomført 25. mai 1946.

Domsslutningen lød:

«Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69 og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.»